Vi sto på en T-baneplattform og ventet på at et t-banetog skulle komme. Det var en måne over oss, plattformen var utenfor, i den kjølige luften. Månen var en halvmåne, og når jeg så på den, husket jeg at 'økende' midler halvmåne, eller noe veldig som det, fordi månen så ut som en croissant, slags; flakey, med lett strømning gjennom, hvis det er fornuftig og ikke er dumt.

'Den månen er veldig vakker,' sa kjæresten min. Jeg så opp. Visst, månen. Månen var veldig vakker. Hvor var toget?

'Tenk på månen,' sa kjæresten min. Hva er det med kjæresten min, at hun sier dritt slik? ... Kristus.



'Det kommer bare til å forsvinne,' sa jeg og snakket om månen og Kristus, hva er detminavtale, at jeg snakker slik. Jeg er verre enn kjæresten min. Kjæresten min er veldig vakker, som den nattens hypotetiske måne. Selv er jeg noe stygg. Ikke fryktelig stygt. Hvis du så meg på en fest, ville du ikke være som, 'Jesus Kristus, den fyren er hes.' Men kjæresten min er vakker og det er jeg ikke. Jeg må komme meg forbi 'personlighet', 'sjarm'.

Hva skal jeg gjøre med kjæresten min, den vakre? Når vil hun innse at jeg ikke er vakker, inne eller ute.

Så stirret vi to på månen en stund.



Toget var ennå ikke kommet. Jeg tenkte på månen, gjorde mitt beste for å tenke på månen, siden kjæresten min likte månen. Månen var ung, halvmåne, men snart var den gammel. Det var kaldt ute. Veldig kaldt. Pusten vår laget damp, laget puffer av sigarettrøyk.

sex for selge

Ved kanten av sporene var det blomster, frosset med is, men muligens fremdeles i live. Jeg vet ikke hva disse fikk meg til å tenke på ... Kjæresten min er yngre enn meg. Jeg blir gammel nå. Og jeg blir stygg nå, fordi jeg blir gammel, mister kroppen sin form, blir feit, gir etter for tyngdekraften; tyngdekraften, som vil ha deg der nede, i sentrum av jorden.

Jeg håpet at blomstene fremdeles var i live ... Vi var alle vakre en gang, gikk det opp for meg. Som barn var vi alle vakre, åpne øyne, klare for hva som helst, renhudede, vakre, smiler glødende. Så vi var alle en gang vakre. Nå blir jeg gammel, og dermed mindre vakker. Og en dag vil jeg bli virkelig gammel, en masse rynker, akseptabel bare for de som har elsket meg i fortiden. Så da; vi har alle kjente skjønnhet - og vi vil alle kjenne stygge, en dag…… skjønnheten i det hele. Jeg tenkte på å nevne dette til kjæresten min. “Så-” sa jeg, men så kom toget inn med en skrei, med tilhørende dampskyer, blokkerte himmelen, og jeg var for sjenert allikevel, og jeg snakket ikke, og jeg følte meg tunghjertet men også håpefull , så håpefulle som blomstene og som den tomkjernede månen, som for øyeblikket var usynlig, tapt og skjult, men fortsatt der, uten tvil.