Du kan kalle meg patetisk eller svak. Du kan ringe meg hva faen du vil, og si at jeg ikke er sterk nok eller at jeg ikke har det bra. Men i det minste har jeg følt kjærlighet. Det har jeg i alle fall virkelig elsket.

Og vet du hva? Det er ikke mange som kan si det klokka 24.

Jeg har følt den slags kjærlighet som mennesker dør før de noen gang har opplevd den. Jeg har følt den slags kjærlighet som alle fortjener, uansett rase, kjønn eller lønnsnummer. Den typen som ikke forlater kroppen din eller hjertet ditt, uansett hvor mye du vil at den skal gå. Fordi det var så sterkt, og det hadde så stor innvirkning på deg.



Så du kan kalle meg svak for å si sannheten. For å si noe som mange mennesker ville skamme seg over å si høyt. Og for å si noe som får meg til å virke som en håpløst, ensom og redd liten jente. Men jeg vet sannheten.

Og sannheten er at ingen har fått meg til å føle at du pleide å gjøre. Det har gått tre år, og jeg har møtt folk på college og på gaten og på fly, men hjertet mitt har aldri følt det.

Det føltes aldri så hel, som det gjorde da jeg var i ditt nærvær.

Kanskje jeg er en tapt sak. Kanskje det aldri kommer til å skje meg igjen, fordi den slags kjærlighet er en en gang i evig type avtale. Kanskje jeg alltid vil føle dette tomrommet i kroppen min når jeg tenker på deg for lenge. Eller når jeg ser på deg i hodet mitt, for lenge. Eller hvis jeg ser hvordan stemmen din høres ut nå. Kanskje jeg alltid vil føle det slik, uansett hvor mange år som går.



Kanskje jeg aldri vil møte noen som får meg til å føle deg som du gjorde. Hvem vil få meg til å føle det bra. Så vakkert. Det brydde seg om. Det jævla fantastisk.

Og jeg er glad for at jeg har følt det. Jeg er glad du var en del av livet mitt så lenge. Jeg er glad for at du elsket meg som du gjorde. Jeg er glad for at jeg følte meg så forbausende lyst og skinnende på et tidspunkt.

Jeg er glad hjertet mitt fikk føle hvordan det føltes som å bli vugget og holdt i armene dine. Jeg er glad kroppen min fikk føle hvordan det føltes som å bli pakket sammen i laken og den nakne kroppen. Og jeg er glad tankene mine fikk føle meg så næret og vannet av hele sjelen din.

Men hvis jeg er helt ærlig her, er jeg også livredd. Livredd for at hjertet mitt ikke skal føles slik igjen. Livredd for at kroppen min ikke vil bli dekket av et vakkert, vakkert lerret som ditt. Livredd for at tankene mine aldri vil bli dusjet, som det var da du var min.



Jeg er redd.

les dette hvis ingen sendte tekst på deg i morges

Hva om jeg aldri finner en annen deg?

Hva skjer da?

Hva skjer hvis jeg aldri finner deg?