Problemet er at du hjemsøker meg hver kveld når jeg er trøtt og prøver å sove fordi jeg husker tidspunktene da jeg kom hjem til deg etter en lang dag, og gjorde det hele bedre. Da de verste dagene i livet mitt fortsatt var gode fordi du var i dem. Nå ser alle dagene mine like ut og alle nettene mine ertømme.

Problemet er at jeg tenker på deg på de mest tilfeldige tidspunktene; under et viktig arbeidsmøte, i lunsjen, når jeg er på treningsstudioet og når jeg visstnok er ute og skal ha det bra.

Jeg tenker på deg og lurer på om du vil gå inn og lurer på hva jeg vil si eller hvordan vi skal se på hverandre. Jeg lurer på om vi fortsatt vil brenne av lyst eller om vi har blitt kalde.



Problemet er at alle ikke forstår meg, jeg må forklare og jeg må lyve. Jeg må late som jeg er den personen de tror jeg er, personen jeg sa til dem at jeg var, og den personen jeg ikke kjenner igjen. Jeg savner å være meg selv og jeg savner å gjøre det uten å måtte be om unnskyldning for det, og jeg savner hvordan du bare ville vite hva jeg tenker selv når jeg ikke ville sagt et ord og noen ganger ville du fortalt meg alt jeg ville høre selv om Jeg ba ikke om det.

Jeg savner hvordan du pleide å forstå meg når jeg ikke klarte å forstå meg selv.

Problemet er at jeg fremdeles ikke kan hate deg. Jeg kan fremdeles ikke høre navnet ditt og krype eller høre at du har det vondt og ikke spørre om deg. Jeg bryr meg fortsatt om din lykke, om helsen din, om ditt arbeid og om din hjerte. Jeg håper fremdeles at du kan finne kjærlighet, selv om det er med noen andre. Jeg ønsker deg fortsatt godt, selv om du sårer meg og jeg fremdeles føler meg dårlig for å skade deg også. Jeg kan ikke hate deg, og jeg vil aldri gjøre det. Jeg elsket deg for mye til å hate deg.



Problemet er at jeg tror jeg er problemet ditt også. Jeg tror du fremdeles ikke kan gå videre eller være sammen med noen andre. Jeg tror jeg krysser tankene dine på tilfeldige dager når du løper i parken og på stressende dager når du sitter fast i trafikken. Jeg tror det er vanskelig for deg å finne noen som kan lese øynene dine og lytte til stillheten din. Jeg tror at verden er stille uten meg og jeg tror du savner hvordan ordene mine fylte din stillhet og hvordan det beskyttet deg mot alle stemmene i hodet ditt.

Jeg tror du savner meg når det er stille, og jeg savner deg når det er høyt fordi du fant trøst i støyen min og jeg fant ro i stillheten din.

Problemet er at jeg aldri vil vite det.