Det hadde snødd i to uker rett da - da jeg forsto at jeg elsket deg. Du ser, blant de varme fargene i oktober og haugene med blader på verandaen til husene våre, ville jeg elske deg, men ikke på en måte som betydde å kysse deg - å falle rundt og beite kinnet ditt forsiktig slik bladene falt i fanget over pikniklunsjer. Jeg ønsket å støtte og holde deg slik en forelder kjærtegnet et barns kinn i mørket etter at de sov, forklarte jeg. Jeg trodde fremdeles at varmen kom fra kashmirfrakken min.

Det var en måned etter vår første snøstorm i sesongen - morgenen før høsttakkefesten - at jeg åpnet øynene og så at du var det riket jeg holdt i armene mine. Det var snøen som slo hardt på vinduet mitt og undersiden av taket og barnet med istapper mot kulden som så ut til å vekke måten ansiktet ditt klirret opp når du åpnet døren for å møte de iskalde vindene for første gang hver morgen.

Jeg tror det var da jeg ble akutt klar over at de hanske fingrene mine følte seg kalde når vinden blåste inn i mellomrommene der fingrene dine ellers ville ha vært. Snøfnuggene hengende i gløden fra gatelampene gnistret med det rampete glint i øyet ditt da du fortalte meg at du ville overlevd tjue vintre uten en down parka. Trærne så høyere ut, sterkere - men også ensomme uten bladetekken. Og når snø traff hvite konturer rundt de svarte kroppene, tenkte jeg på første gang fingrene mine sporet stier rundt fregnerne dine.



Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde følt dette ønsket om å innhylle deg med alt jeg hadde, men jeg vet at det var da - å stirre på trærne utenfor huset ditt, og se på når snø hvilte på med uunnelige dunk på store hvite tepper - at jeg kom til den konklusjon at du utstrålte varme i denne historisk tøffe vinteren, og jeg ville bruke så lenge jeg kunne reflektere lyset ditt tilbake til deg.

Og det var det jeg sa til deg, tror jeg. I det minste er det slik jeg husker det - jeg husker at jeg beveget meg gjennom snøtunnelene for å banke på døren din. Jeg husker at jeg sto på verandaen din og så pusten min komme ut i puffer, hver gang jeg ønsket at jeg hadde tatt varm kakao, og jeg husker fremdeles den første blinken i det røde håret ditt da døren sprakk opp.

Jeg glemmer resten.