Du er menneskelig, så du har skrudd fast. Sannsynligvis mye. Sannsynligvis så mye at du til tider ikke kan tåle å være rundt deg selv. Du har såret mennesker du er glad i. Du har såret fremmede. Du har skadet deg selv. Du har gjort ting som ikke føles som deg, ting du aldri trodde du ville gjort, ting som har holdt deg oppe om natten, undrende, i ren panikk: Er dette meg? Er dette faktisk den jeg er? Er jeg så dårlig av en person?

hva betyr et tilfeldig forhold for en fyr

Du har gjort mange små feil, tilsynelatende trivielle, men de som fremdeles torturerte deg i flere dager. Små uhell på jobben, taktløse ting som gled ut av munnen din i sosiale situasjoner før du tenkte dem gjennom, øyeblikk der du slapp ballen når mange mennesker stoler på deg.

Og du har gjort større feil, de som spiser på deg over lengre tid. De der du visste hva det riktige valget var, men noe hindret deg i å gjøre det. De der du har sviktet noen du virkelig brydde deg om. De der du bevisst sa noe virkelig sårende, noe du aldri kunne ta tilbake.



Vi dveler ved disse tingene, fordi å bo på dem får oss til å føle at vi i det minste gjør detnoe. Kanskje hvis vi besetter over feilene våre, hvis vi torturerer oss nok over hver minste ting og hver eneste store ting vi har skrudd opp, så får vi lov til å fortsette. Vi straffer oss selv, fordi vi ikke vet hva annet vi skal gjøre.

Men til syvende og sist gjør ikke å straffe deg selv noe. Alt det gjør er å internalisere vondt og smerten ved feilen din i deg, i stedet for å be om unnskyldning og fikse det du gjorde og så la det smitte over i universet. Det holder smertene i live, og lar den suge livet ut av alle og alt når det hopper fra vert til vert. Å straffe seg selv gjør ikke annet enn å la skaden fortsette å leve.

Slik dreper du smerten: Godta ansvaret for feilen. Godta at du har skrudd opp. Beklager, innrøm din forseelse. Gjør hva du kan for å fikse situasjonen, gjør hva du kan for å hjelpe menneskene du har skadet. Og gå videre. Lås på kunnskapen om at du ikke er din verste feil. Forstå at det mest fortellende om hvem du er er hvordan du oppfører deg etter du har gjort feilen. Kanskje du gjorde en dårlig ting, kanskje du såret noen, kanskje du såret mange mennesker. Kanskje du tok dette valget impulsivt, og du ville gjort hva som helst for å ta det hele tilbake. Det er bra, men du kan ikke ta det tilbake, så hva skal du gjøre i stedet?



Du kan til syvende og sist være din verste feil, hvis du vil. Du kan la dette være den du er. Eller du kan lære av det. Du kan fikse det du kan, fikse det du kontrollerer. Du kan sørge for at ingen andre gjør den samme feilen. Du beklager og innrømmer din forseelse og forstår nøyaktig hva du må gjøre for å sikre deg det aldri gjør dette igjen. Og når du har gjort alt det, kan du tilgi deg selv. Det er ikke det samme som å glemme, det er ikke det samme som å oppføre seg som om det aldri har skjedd. Du kan la feilen bli en del av deg, en del av historien din og en del av grunnen til at du er den du er i dag - på en god måte. Du kan være smartere og klokere og bedre og snillere på grunn av det.

Du kan sørge for at du ikke er din verste feil. Det er opp til deg.